lillemors hjørne

Vår nye regjering har lagt frem sitt første forslag til statsbudsjett. Dette sammenfaller med at jeg er syk, og midt i cellegiftbehandling.

Sammenfallet av å være alvorlig syk og å observere hvordan regjeringen gullbelegger veien mot et empatiløst samfunn med gulrøtter til de av oss som fra før av koser oss i pengebingen, og piskeslag til de av oss som allerede kaver på nederste nivået av maslows behovspyramide, har vekket skrivelyst og et inderlig ønske om å kunne formulere noe harmdirrende.

Jeg har vært politisk aktiv for noen år siden. Det gjorde godt og føltes som en god erfaring. Jeg var så heldig den gang å få stor mulighet til å være med å påvirke. Ansvarsfølelsen det ga meg var nesten overveldende. Jeg må nok si at jeg lurer på om en del av dagens politikere på den blå siden er seg dette ansvaret bevisst. Er de klar over hvor lett det er å rasere et velferdssamfunn? Det er ikke bare de små og store summene som kuttes, men argumentasjonen som følger med som gjør vondt. Det ligger en dårlig skjult mistillit i bunnen og dirrer og vil frem. Syke er egentlig skulkere, uføre er egentlig friske nok til å jobbe – de gidder bare ikke. Gamle trenger ingen profesjonell kulturopplevelse, de skal jo snart dø likevel, og kan klare seg godt med en falsk trall i ny og ne – avsunget samtidig med bleieskift og sårstell. Asylsøkende barn trenger ingen barnehageplass, vi vil ikke at de skal være her i utgangspunktet! Vi bruker heller pengene på å få dem ut av landet fortere enn svint. De rike vil vi motivere med mer, de fattige med mindre. Vi bryr oss ikke om klimaendringer og miljø eller bistandspolitikk, så lenge vi har det bra her i vår lille verden, får andre seile i egen sjø. Vi har på ingen måte ansvar for andre enn oss selv, og da kun de av oss som har det bra i utgangspunktet. Det er stygt, det er empatiløst, det er skremmende.  Heldigvis ser folk ut til å våkne. Egoisme har en pris, og den vil vi ikke betale. Vi SKAL ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv!