Det kommer vel ikke som noen overraskelse at jeg er dypt påvirket av budsjettforslaget til «De kalde». Det som provoserer enda mer er De kaldes forsvarstaler for kutt som gjelder de svakeste av de svakeste. Det er noe interessant som skjer når argumenter som virkelig ikke henger på greip, blir gjentatt igjen og igjen og igjen. De kalde opptrer på flotteste spalteplass og i beste sendetid. De er ulastelig antrukket, lett smilende og fine på håret. Ingen av dem bærer preg av å ha sovet dårlig, eller ellers være preget av samvittighet og skjult empati. De kalde har lagt frem et iskaldt budsjett, og de er stolte av det. Det står for det, og de forsøker å argumentere for det. Frp er dypt såret over at det er etablert en usann sannhet om at dette er et usosialt budsjett. De kalde er overrasket over at de blir oppfattet som kalde. Ta for eksempel kutt i barnetillegg for uføre, eller kutt i bilstøtteordning til rullestolbrukere. Svaret på begges utfordringer er å komme seg i jobb fortere enn svint. Hva sies egentlig her? Du er ikke ufør, det er noe du innbiller deg, og faktisk har klart å innbille NAV til å tro. Bare du begynner å jobbe så får du både penger og bil. Klarer du det ikke, får du skylde deg selv. Vi kan ihvertfall ikke hjelpe deg.

Gang på gang, dag for dag, time for time stiller De kalde, nybarberte og smilende opp i alle slags fora. De forsøker å etablere sannheter om unnasluntrere, latsabber og snyltere. De får det til!

Har jeg gjentatt begrepet «De kalde» nok ganger til at du godtar det som en sannhet?Kanskje til og med vil bruke det?

Mission accomplished.

For noen år siden var jeg på en konferanse i Danmark, i regi av Danske museer. Der hørte jeg en engelsk professor i økonomi snakke om hva som skilte de skandinaviske økonomier fra resten av verden. På svært interessant vis viste han oss noe som er både oppsiktsvekkende og selvfølgelig; han brukte begrepet tillit. Han mente at man kan forklare ca 20% av et lands vekst i økonomien med tillit. Tillit mellom befolkning og styresmakter. Tillit til at den skatten man betaler, ofte med glede(!), går til det store fellesskapet, og til gode formål. Folk flest har grunnleggende tillit til at den skatten man betaler blir godt disponert av både politikere og byråkrater. I motsatt fall, og i land med stor grad av korrupsjon og andre uhumskheter, er dette forholdet mellom befolkning og styresmakter basert på mistillit. Ingen tror at det som betales inn til fellesskapet blir brukt til alles beste. Man mistenker at skattepenger havner i enkeltpersoners lommer. Jeg var i Latvia for noen år siden og snakket med ei spansk jente som kunne fortelle meg om et gjennomkorrupt Latvia. Når man ble stoppet av politiet for ha kjørt for fort, valgte de aller fleste å betale politimannen direkte til ham, vel vitende om at det gikk i hans lomme, fremfor å betale bot til staten. Grunnleggende mistillit på mange plan her, altså. Et annet eksempel er selvsagt hvordan Hellas sliter med å få til en hvit økonomi i et land som har levd med den svarte økonomien siden tidenes morgen. Ingen stoler på at skatter og avgifter blir brukt til fellesskapets beste.

At vi er et folk med både tillit til hverandre og til de som styrer oss, kan belyses med tusenvis av eksempler. Jeg er ofte i Hardanger, og hver sommer dukker morellsalgboder opp som smakfulle paddehatter langs veien. De fleste av dem er ubemannet. De fleste av dem som gjør det på den måten, kan gå en hel sesong med svært få kurver stjålet. Grunnleggende tillit her altså, og penger spart (som enkel forklaring på økonomisk vekst). De pengene som er spart for morelldyrkeren er selvsagt de han slipper å betale en eventuell sommerjobbarbeidende student/skoleelev. Tillit lønner seg altså. Vi har også gode eksempler på at grunnleggende mistillit koster. Sikkerhetskontroll på flyplasser koster mye. Den er der fordi det i bunn ligger en grunnleggende mistillit til de reisende. Man antar i utgangspunktet at alle reisende er potensielle terrorister. Mistillit koster altså penger.

Vi bor  i et land der de aller fleste av oss har en grunnleggende og nærmest urokkelig tillit til at samfunnet vårt fungerer på sitt optimale. Vi tar det nærmest for gitt at de aller svakeste av oss blir tatt vare på fordi det finnes en god vilje på øverste hold. Jeg kan stole på at mine skattepenger blir brukt på riktig måte. Jeg skal egentlig slippe å drive veldedighet. Selv om vi gjerne gjør det i tillegg også.

Men så kommer det store spørsmålet: Når opphører denne tilliten? Er den så urokkelig og evigvarende som man kan ønske, når slik tillit er bygget opp over tiår – ja hundreår? Sakte men sikkert, stein på stein, har vi som samfunn lagt grunnlaget for at vi kan stole på hverandre, på styresmakter, på den gode solidariske vilje.

Så kommer dagens regjering med sin wrecking ball og knuser muren av tillit. Det skal heldigvis mer enn ett statsbudsjett til for å gjøre uopprettelig skade, men det er stor fare på ferde nå. Hos meg er iallefall en grunnleggende tillit i ferd med å slå sprekker. Det er den tilliten som handler om at de øverste makter handler på vegne av min gode vilje. Den som handler om at jeg vil at vårt samfunn skal ta godt vare på de svakeste. Jeg vil at trygghet og tillit skal råde. Jeg vil at de som trenger det skal kunne senke skuldre og leve livene sine så godt det går, selv med alle hindringer disse har i utgangspunktet. Jeg vil at asylbarn skal få mulighet til å komme seg i barnehage og bort fra asylmottakets klamme og ustimulerende hverdag. Jeg vil at en rullestolbrukende ufør skal kunne få mulighet til å ha bil, slik at hun kommer seg ut blant folk, får handlet og gjort viktige ærender på egenhånd. Jeg vil at gamle og syke skal kunne få nyte gode profesjonelle kulturopplevelser der de er. Jeg vil at enslige, uføre trebarnsmødre skal kunne sende barna sine i bursdager, feire jul, spise god og næringsrik mat. Jeg vil at uføre som har null arbeidsevne, skal kunne slå seg til ro med det og ikke føle seg mistenkeliggjort. Jeg vil! Jeg vil! Hører dere Høyrepolitikere, FRP-politikere, Venstrepolitikere og KrF-ere? Gi meg tilliten tilbake før det er for sent!

Vår nye regjering har lagt frem sitt første forslag til statsbudsjett. Dette sammenfaller med at jeg er syk, og midt i cellegiftbehandling.

Sammenfallet av å være alvorlig syk og å observere hvordan regjeringen gullbelegger veien mot et empatiløst samfunn med gulrøtter til de av oss som fra før av koser oss i pengebingen, og piskeslag til de av oss som allerede kaver på nederste nivået av maslows behovspyramide, har vekket skrivelyst og et inderlig ønske om å kunne formulere noe harmdirrende.

Jeg har vært politisk aktiv for noen år siden. Det gjorde godt og føltes som en god erfaring. Jeg var så heldig den gang å få stor mulighet til å være med å påvirke. Ansvarsfølelsen det ga meg var nesten overveldende. Jeg må nok si at jeg lurer på om en del av dagens politikere på den blå siden er seg dette ansvaret bevisst. Er de klar over hvor lett det er å rasere et velferdssamfunn? Det er ikke bare de små og store summene som kuttes, men argumentasjonen som følger med som gjør vondt. Det ligger en dårlig skjult mistillit i bunnen og dirrer og vil frem. Syke er egentlig skulkere, uføre er egentlig friske nok til å jobbe – de gidder bare ikke. Gamle trenger ingen profesjonell kulturopplevelse, de skal jo snart dø likevel, og kan klare seg godt med en falsk trall i ny og ne – avsunget samtidig med bleieskift og sårstell. Asylsøkende barn trenger ingen barnehageplass, vi vil ikke at de skal være her i utgangspunktet! Vi bruker heller pengene på å få dem ut av landet fortere enn svint. De rike vil vi motivere med mer, de fattige med mindre. Vi bryr oss ikke om klimaendringer og miljø eller bistandspolitikk, så lenge vi har det bra her i vår lille verden, får andre seile i egen sjø. Vi har på ingen måte ansvar for andre enn oss selv, og da kun de av oss som har det bra i utgangspunktet. Det er stygt, det er empatiløst, det er skremmende.  Heldigvis ser folk ut til å våkne. Egoisme har en pris, og den vil vi ikke betale. Vi SKAL ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv!