lillemors hjørne

Jeg er så heldig å komme fra den vakreste plassen på jord. Det er ikke bare jeg som sier det, Frode Grytten kaller Ystanes i Sørfjorden i Hardanger for den vakreste plassen på jord, i boka Bikubesong. Jeg er selvsagt helt enig.

Nede ved fjorden klamrer det seg fast et usedvanlig slitent hvitt hus. En svært grå utedo, og et rødt eldhus. Nede i fjæra ligger det en båt i et naust uten vegger og tak.

Båt uten naust

Forfallet rår, og minner om plassen er snart bare det; minner uten fysisk fotfeste.

Når jeg tenker på plassen er det først og fremst luktesansen som er fremtredende. Lukta av pærer, epler, plommer, moreller, rips og bringebær. Lukta av velbrukte laupar og DDT. Eimen av røyk og vaskemidler i eldhuset. Duften av krotakake og sirup i gangen. Den overveldende lukta av epler i eplekjelleren. Alt dette var lukt som satt i husene lenge etter at folk flytta derfra. Det er som om det kan fremkalles fortsatt, om man bare trekker inn luft nok. Nede ved sjøen lukter det innbilt nytjæret båt og så denne salte lukta av tare og tang. Å for et himmerrik for ei lita jente. Springe bakke opp og bakke ned. Studere blåklokker og svartsnegler, eplekart og løypestreng. Gode voksne på alle kanter, som lot oss i fred. Kaste seg på svøm når det var springflo.

Plukking og spising av frukt var en selvskreven syssel. Det umodne var best, syntes jeg, selv om magen ikke var helt enig. Da var det godt man hadde tidenes utedo. Timer kunne tilbringes der, nilesende på Dekorahposten som var kommet for mange år siden fra Amerika. Heller og steiner og tuer og tuster. Irrgrønt gress og blomster i alle farger. Blå himmel og deilig regn. Besto og besten. Tanter og onkler og fettere og kusiner i langande lei.

Joda. Vakrest på jord. Helt objektivt såklart!