Adventskalenderkonseptet har tatt helt og fullstendig av. Mine døtre på 23 og 20 er dypt indignerte, og innimellom småsure på sin mor. De får ikke adventskalender mer. Jeg er  ikke oppe til sent på natt og pakker inn 48 relativt dyre og relativt ubrukelige ting lenger. Jeg lot det fare. Lett valg i grunnen.  Nå har de i ren kalenderdesperasjon begynt å lage kalendere til hverandre. SÅ mye savner de denne merkelige forventningen hver desembermorgen liksom skal by på.

Jeg husker før i tida jeg! Med fare for å virke hønngammel og småbitter, altså, er det lett å dra frem fra glemselen hva JEG og min bror fikk servert som kalendermoro. ET BILDE! Annenhver dag fikk vi gleden av å åpne kalenderen med bilder i. Vi ble glade av det vi. Fattige, veloppdragne og lettunderholdte som vi var. Noen av de heldigste vi kjente, fikk kalendere bygget opp av sammenlimte fyrstikkesker med filt på. Inni eska kunne det ligge en ettøring, en kvart sjokolade eller en knapp! FOR en lykke. Eller de som var så heldige å få en plastikkfigur i luka! Hujedamej så heldige DE var!

EN kalender står spikret fast i minnet som en diger kalenderbauta. Den var heller ikke min, men min mye yngre lillesøster sin. Hun vant et vidunderlig eksemplar av arten på Steinermarkedet. Det var en kurv full av himmelske gleder. Kandissukkerbiter så store som istapper, og sukkertøystenger som fra en tegneseriefilm. Kandiserte epler, julemus og julenisser. Den var rett og slett smellvakker, full av godis og helt umulig å overgå. Den varte i årevis.

Hun har jommen forsøkt å skape balanse, Helene lillesøster. I fjor og i år har hun gitt MEG en utrolig flott lakriskalender. Heldige meg, som nyter av at dette konseptet har tatt helt av! Sånn kan det altså gå:)