lillemors hjørne

I dag ble jeg veldig inspirert av en Aftenpostenartikkel om ei som virkelig må kunne kategoriseres som flink pike med kreft. Kanskje hun rett og slett er dyktig også, hvem vet. Flink pike skal visstnok være nær motsatsen av dyktig kvinne nå for tida. Denne flinkedyktige pikekvinnen har visstnok løpt både en og to maratoner. Det i seg selv er jo en bragd, virkelig. Man bøyer seg i støv og pukk og sand for slikt i utgangspunktet. Virkelig. Men hun har altså løpt 42 kilometer med kroppen full av kreft. Det har raslet og svingt og klasket inni både hode og stuss (omskriving av det ikke fullt så fine hue og ræva), der svulster har heiet hennet frem til mål. På samme tid jobber hun visstnok full tid, fordi hun simpelthen elsker jobben sin. Hun har stomi, akkurat som meg, men det skal visstnok være en bagatell. Klart det.

Så ligger jeg der da, lett henslengt i sofaen. Så langtfra både dyktig og flink som man overhodet kan komme. Jeg tror faktisk ikke jeg har så mye kreft som hun en gang. Sofagrisen (som er meg) er rimelig udyktig i både krig og fred og maraton. Proppa full av cellegift. Til og med blodprøvene mine er sykmeldt, der de såvidt orker å avgi resultat til de som skal analysere det hele. Jeg eier nesten ikke hvite blodlegemer, nyrene synger på siste salmeverset, og samtlige mineraler og salter kryper langt under kokepunktet. Jeg er så udyktig sjuk og gammal (!) pike som man kan få blitt. Det er faktisk nytt for meg at man bør melde seg på maraton når man har kreft. Eller danse  i sexy treningstøy i heftig musikkvideo. Jeg er uhyre stolt av meg selv når jeg har gått med søpla OG handla samme dag. Kanskje jeg til og med har hengt opp klær? Ring Aftenposten, nå!

Du som leser dette avskriver vel dette med at jeg sannsynligvis bare er misunnelig. Misunnelig? Jeg? Klart jeg er. Gi meg oppskriften! Nå! Jeg har noen drømmer jeg også. Å delta på spinning er en av dem, eller svømme. Jeg elsker å trene. Jeg kunne ha gitt min høyre arm for muligheten til å trene meg svett igjen. Men – for meg er dette umulig. Med en stomi som ikke funker særlig godt i kombinasjon med cellegift, tappes jeg for krefter for hver dag som går. Jeg går ned i vekt så fort at jeg burde skrive bok om verdens beste slankekur: Spis hva du vil med kreft og stomi! Snart må jeg nok ty til intravenøs næring. Det har jeg gått på i et halvt år, og ønsker meg nødig tilbake dit.

Jeg regner med at jeg ikke er den eneste i min situasjon som føler prestasjonsangsten sette seg fast i mellomgulvet. Ikke bare skal man «kjempe kampen» og vinne, men man skal pokker meg løpe maraton og jobbe full tid samtidig! Man skal takle, tåle, smile, løpe, danse og nyyyyyyyte hvert øyeblikk. Jeg sier nei takk til det. Jeg forbeholder meg retten til å være redd, lei meg, syk og slapp! Det er da bare menneskelig, er det ikke?

Jeg blir ørlite engstelig for at dette maratonpresset skal bli en norm. Det passer som hånd i hanske til regjeringens arbeidslinje altså. Jeg bare nevner det!