Vennskap
Jeg er så heldig å ha venner. Gode venner, av typen livreddere. Du vet, de som virkelig gjør en forskjell i livet ditt. Jeg har flere slike. Ikke mange, men flere. Når man blir alvorlig syk merker man godt hva det betyr å ha venner. Venner som ikke tillot at jeg ga opp på et tidspunkt da jeg nesten trodde jeg skulle dø. Venner som gir kjærlighet og omsorg. Det kreves litt av meg også i en sånn situasjon. Som venn må man tørre å ta imot. Når venner vil hjelpe, har jeg lett for å vegre meg for å ta imot. Av en eller annen dustete grunn skal jeg klare meg selv, og kun ta imot fra de aller nærmeste. Det har jeg måttet jobbe med, og må jobbe med fortsatt. Jeg må ta imot. Det er sånn vennskap fungerer – man må kunne både gi og ta. Jeg er nå i en fase der jeg nesten kun kan ta imot. Men så er det kanskje å gi det også. Ta imot hjelp, ta imot råd, ta imot omsorg og kjærlighet. Det krever at man åpner seg for slikt. Jeg klarer det mer og mer, og det er en vidunderlig reise mot en varmere tilværelse.
Jeg har ikke vært så lett å forholde seg til i denne perioden. Jeg synes det tidvis er vanskelig med besøk når jeg ikke føler meg i toppform, men heldigvis gir ikke venner seg. De er der fordet, og noen insisterer heldigvis, og trenger seg på. Vidunderlig.
Jeg føler meg priviligert og glad. På samme tid vil jeg så gjerne gi tilbake. Når jeg orker, skal jeg. For tiden må det bli alternative tilbakegivinger. Ved å fortelle mine venner hvor gode, flinke og flotte de er. Det er en vidunderlig kjærlig dynamikk i godt vennskap når det settes i sving.
Takk, vennene mine, dere vet hvem dere er!
