lillemors hjørne

Petra

Jeg er av ulike grunner litt bastet og bundet i sofaen om dagen. Tidvis blir det veldig, veldig stille. Det fine med det er at hjernen begynner å vandre. Jeg har tenkt litt på reise. Hvorfor er det så godt å reise? Det å forandre miljø, kjenne bevegelse, møte endring, se noe nytt eller noe kjent et annet sted. Simpelthen det å bevege seg mot og å være et annet sted. Jeg har alltid likt bevegelsen veldig godt.

Jeg er av dem som må ha god, god tid. Jeg må kose meg på toget, nyte tiden på flyplassen. God mat, kanskje litt vin, handle litt taxfree. Gjøre seg klar for å løftes opp mot skyene, på vei mot en ennå ubeskrevet opplevelse.

Ikke bare er reisen viktig, men reisen mot reisen. Planlegging, drømming, bestilling, undersøking. Så skal man kose seg på flyet. Spise utrolig vond mat, med dertil tilhørende skvipete vin. Det hører til. Det er en del av spenningsoppbyggingen. Så lander man, og befinner seg i en merkelig trengsel omringet av folk som aldri lærer å oppføre seg. Man skulle tro vi aldri hadde gjort det før. Landet, altså. Som et hundrehodet troll strekker vi alle hals og presser oss frem. Meg først, meg først.

Så er vi der, i New York, Paris, Riga  eller København. Eller så skal vi kanskje ha det varmt og godt en stund? Uansett slår annen luft imot oss. Andre lukter, andre lyder, annet lys. Vi føler på kroppen en sitring og forventning til det som er noe annet. Det vi både gjenkjenner og ikke forstår. Det vi skal bryne oss på, le av og med og til, det vi skal gispe av. Det vi skal fortelle om når vi kommer hjem til sofakroken.

Jeg glemmer aldri mitt første og eneste møte med New York. Det tok pusten fra meg. I mange dager gikk jeg bare rundt og gispet lykkelig. Jeg fikk samme fysiske opplevelse som å gå i fjellet og være omgitt av storslagen natur. New York er storslagen by. Det var også dette kjente i det ukjente som ble så sterkt. Plutselig var jeg midt i kjente filmkulisser. Regn som pøste ned, damp som kom opp fra rister på fortauet. Gule drosjer, kjente landemerker. Wow. Det var storslagent, grandiost, uvanlig vakkert, kaotisk og stort.

Eller vakre greske Petra. Hvor tiden står stille. Der solen brenner hull i bakken, og havet glitrer blåere enn himmelen. Der alt går langsomt og takten minsker for hver dag som går. Der fylte dolmades, kleftiko og tzatziki fyller munn og mage i lykksalige kjærtegn. Ouzo, retsina, raki. Soltørkede gamle menn og kvinner i sort på en fortauskafe. Dette har jeg reist tilbake til hver sommer i mange år. Det føles kjent nå, men er likevel så velsignet anderledes.

Ja, det er vidunderlig å reise. Gode minner kan jeg heldigvis ta frem når jeg sitter stille i sofaen. Minnene har ikke noe avreise- eller ankomsttidspunkt. De bare ER der.