Barndommens rike rike
geit med melk
Jeg er proppfull av barndomsminner. Jeg tror også at når man vet at man har begrenset tid igjen å leve, kommer slikt tettere og sterkere på. De sterke følelsene som ofte preger barndomsminner kan lett hentes opp og smakes på. Bare ordet smak bringer på banen minst ti minner av ulik karakter. Jeg var ei kresen lita jente. Lite bortskjemt som jeg var, måtte jeg, tross sterke smaksløker og forfinet gane, spise det som stod på bordet. Her nyttet hverken gråt eller bønn. Ned skulle det, uansett. Det tok mange år som voksen før jeg orket å spise erter.
Den sterkeste, vondeste og rareste smaksopplevelsen i barndommen handler om geitemelk. Varm geitemelk. Grønnblå, varm geitemelk med snerk. Jada. Det var melka si. Jeg var på ferie med grandtante Åse og grandonkel Erling. Varme, flotte folk. Vi reiste i en folkevognbuss som vi av og til sov i. Vi var i Valdres, på besøk hos noen fjerne slektninger. Det var laft, og brunt og ildsted mitt på gulvet. Det var gårdstun, høner, sauer og geiter. Det var uforståelig dialekt og skrukkete fjes. Det var skummelttrygt.
Skrukkekona på gården var ikledd stakk og skaut. Jeg vet jeg høres gammel ut når jeg bringer dette minnet på banen, men vi snakker tidlig 70-tall. Midt i kaffeservering og anekdoteskravl, la fjøskjerringa om dialekten sin og anstrengte seg på tilgjort bokmål: » nå skal veslejenta få smake på noe veldig godt!» Jeg var umiddelbart full av forventning og håp om at det var godteri som skulle komme min vei. Njei, skjønte jeg fort, det var nok kakao. Med bestemors kakao friskt i minne, gledet jeg meg. Da det varme kruset ble strakt mot meg, drakk jeg begjærlig en stor slurk…
Veloppdratt som jeg var, raste tusen tanker inni meg. Dette var rett og slett grusomt. Nedi koppen luktet det geiteull og geitebæsj. Varmen på den blågrønne væsken var av typen kroppstemperatur, og betød at geita var splitter nymelket. Dette syntes de voksne var helt fantastisk. Mens de satt og ordgøt om hvor flott det var å kunne hente melken direkte fra jura, satt jeg og holdt på å dø av vond lukt og smak. Jeg vet ikke om jeg klarte å smile tappert. Det virket ihvertfall som om de ikke forstod hvordan jeg hadde det, men fortsatt mente jeg var verdens heldigste jente som fikk fersk geitemelk i koppen.
Etterhvert som melka kjølnet, stivnet snerken mer og mer. Jeg fant fort ut at kald snerkete geitemelk faktisk smakte verre enn den varme typen. Hvor var kjellerlemmen, hvor kunne jeg gjøre av meg? Hvem kunne gjøre slutt på pinen? Heldigvis kom oppbruddets time etter endeløs skravl og nøding. Jeg var fri! Smaken av det blågrønne kjenner jeg enda hvis jeg prøver. Jeg prøver ikke.
