Nils den gode
Da jeg flyttet inn her jeg bor nå, sa de jeg kjøpte av at jeg måtte passe meg for naboen min: «han bryr seg med alt», sa de. Jeg tok imot råd, og fikk fort erfare, at ja, Nils den Gode bryr seg med og om alt og alle. Ikke skjønner jeg hvordan de kunne ta så feil av et menneske, et så godt menneske. For Nils er den perfekte nabo. Han er av den typen menneske som yter stor omsorg i stort monn. Hans radius er så mye større enn den private sfære. Han planter, raker, måker, klipper, stusser, maler, pusser og gjør at det skinner og glitrer rundt oss. Når vår og sommer kommer, blomstrer det fra mai til september. Få borettslag har så gjennomarbeidet uteområde. Han vet alt som er å vite om oss alle. Han hjelper og bistår, snakker og trøster, lytter og gir råd. Han er en slags sjelelig vaktmester. Han er av de gode, ranke, fine. En dag jeg skulle forbi ham og hans nabokumpan, var de ganske høylytte og misfornøyde i tonen. Det var før jeg hadde blitt kjent med dem. Da jeg hørte ord som skatt, og betaling og usj og isj, var jeg helt sikker på at nå måtte jeg stålsette meg for en tirade om at de hadde betalt for mye skatt i alle år, og hva hadde de vel fått igjen for det? Husk at jeg ikke kjente dem, og husk at jeg er altfor forutinntatt noen ganger. Full av fordommer som jeg er, mot menn langt over middagshøyden og godt inn i kveldsmatsolnedgangen. Jeg gikk forbi og stoppet opp, bare for å få bekreftet mine mistanker om skattemisnøye og ungdommen nå til dags. Når de så lurte på om jeg ikke var enig i at folk som klagde på skatten var noen forbaska svin, og de burde bli kjølhalt og rullet i tjære og fjær. Var det ikke sånn at samfunnet fungerer perfekt på grunn av at vi er så gode på å betale skatt, og kom ikke disse svina til å måtte nyte godt av det offentlige en dag? Og hadde de ikke allerede nytt godt av alt det som felleskapet har å by på? Det frådet om munnene deres og de hyttet både hit og dit med trevlete never. Jeg nikket stumt, skammet meg dypt og inderlig, og ble på samme tid så inderlig glad og rørt. Så feil tok jeg altså, og så feil tok gamlenaboen til Nils den Gode. Det er så fint å ta feil, når feil blir så riktig!
