lillemors hjørne

Et gammelt munnhell sier at det skal en hel landsby til for å oppdra et barn. Vel, for mitt vedkommende lærte jeg italiensk ved hjelp av en hel landsby. Landsbyen heter Dro, og ligger i Nord-Italia, noen kilometer nord for Gardasjøen. Jeg hadde funnet meg italiensk kjæreste, må vite. Jeg var 17 og pur ung på alle vis. Etter å ha møtt ham den sommeren jeg fylte 16, reiste jeg ned igjen sommeren etter. Da bodde jeg hjemme hos ham og hans mor.

Vi var enormt forelsket, og helt ute av stand til å kommunisere med annet enn kroppsspråk og varme blikk. Hans mor hadde tydeligvis alliert seg med samtlige av byens innbyggere, for hun sendte meg stadig ut for å handle inn til dagens store måltid; pranzoen. Jeg ble sendt ut med en handleliste som var både lang og uforståelig. Jeg skulle ha brød, ost, kjøtt, grønsaker og vin. Alt i egen butikk, det fantes ikke et snev av supermarked noe sted. Dette var på slutten av 70-tallet. Da jeg kom til piazzaen, ble jeg fort ropt bort til en onkel, en nabo eller en venn av familien min. Jeg ble skjenket vin, og så gikk vi gjennom handlelisten. Jeg ble hjulpet avgårde med massevis av oppmuntrende ord som jeg ikke forsto. Først var det bakeren. Jeg stotret frem bestillingen, de lo og klemte, klappet eller gren på nesen, helt til jeg hadde uttalt det hele på perfekt vis. Så var det ostebutikken. De sto klar. Ryktet hadde gått, nå kommer hun hit. En hel hurv med velmenende mennesker ropte Asiago i kor. Med vekt på ien. AsIago, no? Ny runde med klapp og klem og høylydt latter. Så var det kjøtt og vin og grønnsaker. Dette tok tid, må vite. Særlig når jeg alltid måtte avrunde med nok et glass på piazzabaren. Jeg sjanglet lykkelig hjem, med hendene fulle av pranzo og hodet fullt av AsIago. Hvis du noen gang får mulighet til å lære språk på den måten, grip sjansen begjærlig. Det var pedagogikk av beste sort!

Dro. Piazzaen foran kirka.