De viktige voksne
Når jeg nå en gang driver og rusler i barndommens rike, så dukker det stadig opp noen voksne som skinner ekstra i minnet. De voksne som SÅ meg på sin spesielle måte. Jeg var heldig å ha en vidunderlig barndom. Jeg var passet godt på, men jeg fikk også en god porsjon frihet. Jeg hadde faste, trygge rammer og i tillegg mulighet for stor og raus radius hva angikk hva, hvor og med hvem jeg lekte. Jeg kunne være ute hele dagen, kun avbrutt av hastige måltidsinntak i løpet av dagen. Jeg slapp barnehage, selv om både mamma og pappa jobbet full tid. Det var alltid noen gode voksne som passet på meg. Jeg var så heldig å ha en stor familie. Min far var nestyngst av sju søsken, og samtlige av disse onkler og tanter var og ER varme, trygge, gode og føltes det som; ekstra snille med meg. De var nok sånn med alle nieser og nevøer. Jeg hadde verdens fineste besteforeldre. Sarah Dagmar i Bergen var trill rund. Bittelita og full av latter og selvironi. Hun laget verdens beste kakao, og himmelsk mat. På kjøkkenet hennes kravlet og krøp det både hummer og krabber på gulvet før middag. Nyfisket ål og fersk, fersk fisk i bøtter og spann. Det var raus og varm overflod. Bestefar Sigurd Adolf(!) jobbet på Hansa og hadde alltid en kasse brus på lur. Når vi var på besøk, våknet vi alltid av en liten tallerken med oppskåret frukt på nattbordet. Så var det besten og besto på Ystanes. Der var det en annen grunntone, men jeg fikk alltid følelsen av å være spesiell når vi var der. Besto var ikke en sånn man satt på fanget til, men hun hadde en eksepsjonell humor og en lun klokskap som liksom omfavnet meg. Vaflene hennes var utenomjordiske. Vi spilte mattis og femlarakkar som om det stod om livet. Lykkeligst var hun om vi spilte amerikaner. Hun hørte dårlig, men var i tilleg ekstra observant. Hun var rett og slett spennende.
Etterhvert ble jeg større og begynte på skolen. Lærer Martha var den første. Hun var streng og mild på samme tid. Vi tørstet etter oppmerksomhet fra henne, og hun delte den ut i passe porsjoner. Lykken var å få lov til å leie henne i friminuttene. Et lite fortrolig barnehjerte banket ekstra hardt da. Jeg var godt forspent med gode lærere, heldigvis, men noen sitter i minnet ekstra sterkt. En av dem var en vikar som vi hadde i kanskje en uke eller to. Godeste Dag. Han så tvers igjennom oss, ihvertfall meg. Han så og bekreftet og var nysgjerrig. Den dag i dag tenker jeg på hvor viktig han var. Vi skrev brev til hverandre i mange år etterpå. Fineste Dag. Jeg tror ikke jeg har fått sagt hvor viktig han var. Så tenker jeg da – når var jeg en sånn voksen for noen. Med skam og melde har jeg kanskje aldri vært det, annet enn for egne barn, og kanskje godeste lillesøster Helene. Jeg burde ha vært det, med alle de gode forbildene. Hva med deg?
