Jeg har heldigvis måtte tenke litt over døden det siste året. Når ordet  kreft blir nevnt, er ordet død det neste man tenker automatisk på. Det ble grublet en hel del på det ordet de første månedene jeg var syk. Tidvis var jeg så syk at jeg tenkte på døden som en venn. Den skulle bli god å møte. Jeg fantes ikke redd. Nå når jeg er litt friskere, om enn også sykere – sånn kreftmessig, er jeg ikke fullt så klar for det uunngåelige. Jeg har fått en diagnose som gir meg lite svar på hvor lenge jeg har igjen. Det kan være flere år. Jeg håper det. Jeg tenkte noen tanker om det å bli borte, miste seg selv;

jeg skal snart miste meg selv

men om jeg mister meg selv

da finnes jeg jo ikke

og kan derfor ikke mistes

eller?

Det er mye godt alvor i tanker om døden. Man skal ikke være så redd for det alvoret, det bare gir en et annet perspektiv på livet. Det gode livet med de gode øyeblikkene. Jeg tenker mye på hvor heldig jeg har vært i livet mitt. Hvor godt jeg har hatt det, og hvor vondt jeg har hatt det. Et liv som alle andres. Erfaringer, opplevelser, landskap  og møter med mennesker har gjort meg til meg. Nylig var det flom i Odda. Jeg så hus jeg har lekt i forsvinne i den grusomme elva. Elva vi alle var så redde for, og ble advart mot å leke i og rundt. Elva var stri, bråkete og voldsom. Jeg turte nesten ikke å se ned på det brusende infernoet når jeg gikk over brua fra  Hjøllo til Odda. Nå har den rast skikkelig, og tatt med seg hus og bakker som aldri kommer tilbake. Bakker jeg løp opp og ned i firsprang. Bakker jeg lå i og kikket opp på himmelen, omringet av blåklokker, maria nøkkelblom, engsoleie og og og. Deilige myke bakker som det var godt å springe i. Fylte lunger og stor frihet. Barndom på sitt beste.

Alt dette og veldig mye mer går gjennom hodet og hjertet når et helt liv skal tenkes gjennom. Det er ikke småtteri et slikt liv. Nettopp derfor er det så rart at jeg skal mistes. Bli borte. Gå inn i en annen tilværelse, som jeg ikke aner noe om. Rart, fint, trist, skummelt og spennende. Det er døden.

Dagens antrekk: gresk manneskjorte kjøpt på lesbos for 30 euro, brune venninnearvede bukser fra Østfold, gratis. Behagelig sportsbehå fra Cubus ( dyrest av alt jeg har på i dag), og stjålne truser fra Lillehammer sykehus, helt gratis og veldig, veldig behagelige.

Takk for meg!

I dag ble jeg veldig inspirert av en Aftenpostenartikkel om ei som virkelig må kunne kategoriseres som flink pike med kreft. Kanskje hun rett og slett er dyktig også, hvem vet. Flink pike skal visstnok være nær motsatsen av dyktig kvinne nå for tida. Denne flinkedyktige pikekvinnen har visstnok løpt både en og to maratoner. Det i seg selv er jo en bragd, virkelig. Man bøyer seg i støv og pukk og sand for slikt i utgangspunktet. Virkelig. Men hun har altså løpt 42 kilometer med kroppen full av kreft. Det har raslet og svingt og klasket inni både hode og stuss (omskriving av det ikke fullt så fine hue og ræva), der svulster har heiet hennet frem til mål. På samme tid jobber hun visstnok full tid, fordi hun simpelthen elsker jobben sin. Hun har stomi, akkurat som meg, men det skal visstnok være en bagatell. Klart det.

Så ligger jeg der da, lett henslengt i sofaen. Så langtfra både dyktig og flink som man overhodet kan komme. Jeg tror faktisk ikke jeg har så mye kreft som hun en gang. Sofagrisen (som er meg) er rimelig udyktig i både krig og fred og maraton. Proppa full av cellegift. Til og med blodprøvene mine er sykmeldt, der de såvidt orker å avgi resultat til de som skal analysere det hele. Jeg eier nesten ikke hvite blodlegemer, nyrene synger på siste salmeverset, og samtlige mineraler og salter kryper langt under kokepunktet. Jeg er så udyktig sjuk og gammal (!) pike som man kan få blitt. Det er faktisk nytt for meg at man bør melde seg på maraton når man har kreft. Eller danse  i sexy treningstøy i heftig musikkvideo. Jeg er uhyre stolt av meg selv når jeg har gått med søpla OG handla samme dag. Kanskje jeg til og med har hengt opp klær? Ring Aftenposten, nå!

Du som leser dette avskriver vel dette med at jeg sannsynligvis bare er misunnelig. Misunnelig? Jeg? Klart jeg er. Gi meg oppskriften! Nå! Jeg har noen drømmer jeg også. Å delta på spinning er en av dem, eller svømme. Jeg elsker å trene. Jeg kunne ha gitt min høyre arm for muligheten til å trene meg svett igjen. Men – for meg er dette umulig. Med en stomi som ikke funker særlig godt i kombinasjon med cellegift, tappes jeg for krefter for hver dag som går. Jeg går ned i vekt så fort at jeg burde skrive bok om verdens beste slankekur: Spis hva du vil med kreft og stomi! Snart må jeg nok ty til intravenøs næring. Det har jeg gått på i et halvt år, og ønsker meg nødig tilbake dit.

Jeg regner med at jeg ikke er den eneste i min situasjon som føler prestasjonsangsten sette seg fast i mellomgulvet. Ikke bare skal man «kjempe kampen» og vinne, men man skal pokker meg løpe maraton og jobbe full tid samtidig! Man skal takle, tåle, smile, løpe, danse og nyyyyyyyte hvert øyeblikk. Jeg sier nei takk til det. Jeg forbeholder meg retten til å være redd, lei meg, syk og slapp! Det er da bare menneskelig, er det ikke?

Jeg blir ørlite engstelig for at dette maratonpresset skal bli en norm. Det passer som hånd i hanske til regjeringens arbeidslinje altså. Jeg bare nevner det!

Når man har uhelbredelig kreft, som jeg, er livet en berg-og dalbane døgnet rundt. Det kryr av store sorger, små sorger, enorme gleder, små gleder. Følelseslivet er på høyspent frekvens. Det er både godt og mindre godt. De store følelsene handler aldri om de store sorgene. Ihvertfall ikke hos meg. Da jeg fikk vite at jeg hadde kreft ble jeg iskald, konstruktiv og veldig, veldig fornuftig. Jeg fant raskt ut en overlevelsesstrategi som handlet om å leve her, nå. Ikke bekymre meg for det jeg ikke kan påvirke selv, osv.

Den store sorgen nå om dagen handler om iskaldt forslag til statsbudsjett. Det handler om grusomme historier om hvordan barn lider. Triste øyeblikk ute i verden og all den lidelsen jeg får inn i stua mi. Jeg har blitt en stor, skjelvende empatiklump. Jeg blir lei meg for at jeg ikke orker å engasjere meg politisk. Da jeg ble oppringt her forleden med spørsmål om å stille på en kommunestyreliste, gråt jeg etterpå. Jeg orker jo ikke annet enn å mene noe her i bloggen og på facebook, og i samtaler med familie og venner. Jeg ønsker så inderlig at jeg kunne gjøre en forskjell. Jeg tenker at min empati er viktig i dette kalde og harde klimaet de blåblå står for.

Så er det alle gledene. En middag kan lyse opp hele dagen. Planlegging, forberedelse og forventning er nesten bedre enn selve måltidet. Råvarer blir alfa og omega. Jo lenger tid det tar å lage, jo bedre. Mye kjærlighet går inn i slikt. Syn, lukt og glede over gode smaker blir nesten overveldende. Når man, som meg, sliter med å holde vekta over 50 kilo, blir hver sunne kalori en liten skatt. Å spise for å overleve gjør maten veldig viktig. Det er ikke likegyldig hva jeg spiser, eller hvordan jeg tilbereder den. Jeg unner alle å se sånn på mat. Det endrer en slags likegyldighet som mange lider av.

Heldigvis har jeg søsken og annen familie som deler gleden ved å snakke om, tilberede og spise god mat. Min søster og jeg kan bruke en hel dag på slikt snakk, og slik gjøren og laden. Min bror blir overlykkelig over å spise mat tilberedt med kjærlighet, og min far lager det meste fra bunnen av.  Mine døtre ønsker seg mammas kokebok.

En stor glede er å se andres gode gjerninger. Når jeg hører om, leser om eller ser slikt på TV, renner tårer i strie strømmer. Det finnes så mange gode, snille, empatiske folk fylt av god vilje. Heldigvis finnes det mange av det slaget på toppolitisk nivå også. Støre, Hareide, Thorkildsen, Willoch. Kloke folk fylt av god vilje, og evne til å sette den gode vilje i system. Folk fylt av ansvarsfølelse og forståelse av egen makt.

Dette ble en litt annen type innlegg enn tidligere. Rått og røti om glede og sorg. Til slikt hører jo det som alle bloggere bruker litt tid på; dagens antrekk. Jo, altså: Sort silkenattkjole innkjøpt på Kastrup, og altfor stor sykehustruse egenhendig stjålet på Lillehammer sykehus. Trusa er muligens noe av det mest usexy man kan oppdrive. Men den er veldig, veldig praktisk!

Takk for meg!