lillemors hjørne

Petra

Jeg er av ulike grunner litt bastet og bundet i sofaen om dagen. Tidvis blir det veldig, veldig stille. Det fine med det er at hjernen begynner å vandre. Jeg har tenkt litt på reise. Hvorfor er det så godt å reise? Det å forandre miljø, kjenne bevegelse, møte endring, se noe nytt eller noe kjent et annet sted. Simpelthen det å bevege seg mot og å være et annet sted. Jeg har alltid likt bevegelsen veldig godt.

Jeg er av dem som må ha god, god tid. Jeg må kose meg på toget, nyte tiden på flyplassen. God mat, kanskje litt vin, handle litt taxfree. Gjøre seg klar for å løftes opp mot skyene, på vei mot en ennå ubeskrevet opplevelse.

Ikke bare er reisen viktig, men reisen mot reisen. Planlegging, drømming, bestilling, undersøking. Så skal man kose seg på flyet. Spise utrolig vond mat, med dertil tilhørende skvipete vin. Det hører til. Det er en del av spenningsoppbyggingen. Så lander man, og befinner seg i en merkelig trengsel omringet av folk som aldri lærer å oppføre seg. Man skulle tro vi aldri hadde gjort det før. Landet, altså. Som et hundrehodet troll strekker vi alle hals og presser oss frem. Meg først, meg først.

Så er vi der, i New York, Paris, Riga  eller København. Eller så skal vi kanskje ha det varmt og godt en stund? Uansett slår annen luft imot oss. Andre lukter, andre lyder, annet lys. Vi føler på kroppen en sitring og forventning til det som er noe annet. Det vi både gjenkjenner og ikke forstår. Det vi skal bryne oss på, le av og med og til, det vi skal gispe av. Det vi skal fortelle om når vi kommer hjem til sofakroken.

Jeg glemmer aldri mitt første og eneste møte med New York. Det tok pusten fra meg. I mange dager gikk jeg bare rundt og gispet lykkelig. Jeg fikk samme fysiske opplevelse som å gå i fjellet og være omgitt av storslagen natur. New York er storslagen by. Det var også dette kjente i det ukjente som ble så sterkt. Plutselig var jeg midt i kjente filmkulisser. Regn som pøste ned, damp som kom opp fra rister på fortauet. Gule drosjer, kjente landemerker. Wow. Det var storslagent, grandiost, uvanlig vakkert, kaotisk og stort.

Eller vakre greske Petra. Hvor tiden står stille. Der solen brenner hull i bakken, og havet glitrer blåere enn himmelen. Der alt går langsomt og takten minsker for hver dag som går. Der fylte dolmades, kleftiko og tzatziki fyller munn og mage i lykksalige kjærtegn. Ouzo, retsina, raki. Soltørkede gamle menn og kvinner i sort på en fortauskafe. Dette har jeg reist tilbake til hver sommer i mange år. Det føles kjent nå, men er likevel så velsignet anderledes.

Ja, det er vidunderlig å reise. Gode minner kan jeg heldigvis ta frem når jeg sitter stille i sofaen. Minnene har ikke noe avreise- eller ankomsttidspunkt. De bare ER der.

Jeg har heldigvis måtte tenke litt over døden det siste året. Når ordet  kreft blir nevnt, er ordet død det neste man tenker automatisk på. Det ble grublet en hel del på det ordet de første månedene jeg var syk. Tidvis var jeg så syk at jeg tenkte på døden som en venn. Den skulle bli god å møte. Jeg fantes ikke redd. Nå når jeg er litt friskere, om enn også sykere – sånn kreftmessig, er jeg ikke fullt så klar for det uunngåelige. Jeg har fått en diagnose som gir meg lite svar på hvor lenge jeg har igjen. Det kan være flere år. Jeg håper det. Jeg tenkte noen tanker om det å bli borte, miste seg selv;

jeg skal snart miste meg selv

men om jeg mister meg selv

da finnes jeg jo ikke

og kan derfor ikke mistes

eller?

Det er mye godt alvor i tanker om døden. Man skal ikke være så redd for det alvoret, det bare gir en et annet perspektiv på livet. Det gode livet med de gode øyeblikkene. Jeg tenker mye på hvor heldig jeg har vært i livet mitt. Hvor godt jeg har hatt det, og hvor vondt jeg har hatt det. Et liv som alle andres. Erfaringer, opplevelser, landskap  og møter med mennesker har gjort meg til meg. Nylig var det flom i Odda. Jeg så hus jeg har lekt i forsvinne i den grusomme elva. Elva vi alle var så redde for, og ble advart mot å leke i og rundt. Elva var stri, bråkete og voldsom. Jeg turte nesten ikke å se ned på det brusende infernoet når jeg gikk over brua fra  Hjøllo til Odda. Nå har den rast skikkelig, og tatt med seg hus og bakker som aldri kommer tilbake. Bakker jeg løp opp og ned i firsprang. Bakker jeg lå i og kikket opp på himmelen, omringet av blåklokker, maria nøkkelblom, engsoleie og og og. Deilige myke bakker som det var godt å springe i. Fylte lunger og stor frihet. Barndom på sitt beste.

Alt dette og veldig mye mer går gjennom hodet og hjertet når et helt liv skal tenkes gjennom. Det er ikke småtteri et slikt liv. Nettopp derfor er det så rart at jeg skal mistes. Bli borte. Gå inn i en annen tilværelse, som jeg ikke aner noe om. Rart, fint, trist, skummelt og spennende. Det er døden.

Dagens antrekk: gresk manneskjorte kjøpt på lesbos for 30 euro, brune venninnearvede bukser fra Østfold, gratis. Behagelig sportsbehå fra Cubus ( dyrest av alt jeg har på i dag), og stjålne truser fra Lillehammer sykehus, helt gratis og veldig, veldig behagelige.

Takk for meg!

I dag ble jeg veldig inspirert av en Aftenpostenartikkel om ei som virkelig må kunne kategoriseres som flink pike med kreft. Kanskje hun rett og slett er dyktig også, hvem vet. Flink pike skal visstnok være nær motsatsen av dyktig kvinne nå for tida. Denne flinkedyktige pikekvinnen har visstnok løpt både en og to maratoner. Det i seg selv er jo en bragd, virkelig. Man bøyer seg i støv og pukk og sand for slikt i utgangspunktet. Virkelig. Men hun har altså løpt 42 kilometer med kroppen full av kreft. Det har raslet og svingt og klasket inni både hode og stuss (omskriving av det ikke fullt så fine hue og ræva), der svulster har heiet hennet frem til mål. På samme tid jobber hun visstnok full tid, fordi hun simpelthen elsker jobben sin. Hun har stomi, akkurat som meg, men det skal visstnok være en bagatell. Klart det.

Så ligger jeg der da, lett henslengt i sofaen. Så langtfra både dyktig og flink som man overhodet kan komme. Jeg tror faktisk ikke jeg har så mye kreft som hun en gang. Sofagrisen (som er meg) er rimelig udyktig i både krig og fred og maraton. Proppa full av cellegift. Til og med blodprøvene mine er sykmeldt, der de såvidt orker å avgi resultat til de som skal analysere det hele. Jeg eier nesten ikke hvite blodlegemer, nyrene synger på siste salmeverset, og samtlige mineraler og salter kryper langt under kokepunktet. Jeg er så udyktig sjuk og gammal (!) pike som man kan få blitt. Det er faktisk nytt for meg at man bør melde seg på maraton når man har kreft. Eller danse  i sexy treningstøy i heftig musikkvideo. Jeg er uhyre stolt av meg selv når jeg har gått med søpla OG handla samme dag. Kanskje jeg til og med har hengt opp klær? Ring Aftenposten, nå!

Du som leser dette avskriver vel dette med at jeg sannsynligvis bare er misunnelig. Misunnelig? Jeg? Klart jeg er. Gi meg oppskriften! Nå! Jeg har noen drømmer jeg også. Å delta på spinning er en av dem, eller svømme. Jeg elsker å trene. Jeg kunne ha gitt min høyre arm for muligheten til å trene meg svett igjen. Men – for meg er dette umulig. Med en stomi som ikke funker særlig godt i kombinasjon med cellegift, tappes jeg for krefter for hver dag som går. Jeg går ned i vekt så fort at jeg burde skrive bok om verdens beste slankekur: Spis hva du vil med kreft og stomi! Snart må jeg nok ty til intravenøs næring. Det har jeg gått på i et halvt år, og ønsker meg nødig tilbake dit.

Jeg regner med at jeg ikke er den eneste i min situasjon som føler prestasjonsangsten sette seg fast i mellomgulvet. Ikke bare skal man «kjempe kampen» og vinne, men man skal pokker meg løpe maraton og jobbe full tid samtidig! Man skal takle, tåle, smile, løpe, danse og nyyyyyyyte hvert øyeblikk. Jeg sier nei takk til det. Jeg forbeholder meg retten til å være redd, lei meg, syk og slapp! Det er da bare menneskelig, er det ikke?

Jeg blir ørlite engstelig for at dette maratonpresset skal bli en norm. Det passer som hånd i hanske til regjeringens arbeidslinje altså. Jeg bare nevner det!

Når man har uhelbredelig kreft, som jeg, er livet en berg-og dalbane døgnet rundt. Det kryr av store sorger, små sorger, enorme gleder, små gleder. Følelseslivet er på høyspent frekvens. Det er både godt og mindre godt. De store følelsene handler aldri om de store sorgene. Ihvertfall ikke hos meg. Da jeg fikk vite at jeg hadde kreft ble jeg iskald, konstruktiv og veldig, veldig fornuftig. Jeg fant raskt ut en overlevelsesstrategi som handlet om å leve her, nå. Ikke bekymre meg for det jeg ikke kan påvirke selv, osv.

Den store sorgen nå om dagen handler om iskaldt forslag til statsbudsjett. Det handler om grusomme historier om hvordan barn lider. Triste øyeblikk ute i verden og all den lidelsen jeg får inn i stua mi. Jeg har blitt en stor, skjelvende empatiklump. Jeg blir lei meg for at jeg ikke orker å engasjere meg politisk. Da jeg ble oppringt her forleden med spørsmål om å stille på en kommunestyreliste, gråt jeg etterpå. Jeg orker jo ikke annet enn å mene noe her i bloggen og på facebook, og i samtaler med familie og venner. Jeg ønsker så inderlig at jeg kunne gjøre en forskjell. Jeg tenker at min empati er viktig i dette kalde og harde klimaet de blåblå står for.

Så er det alle gledene. En middag kan lyse opp hele dagen. Planlegging, forberedelse og forventning er nesten bedre enn selve måltidet. Råvarer blir alfa og omega. Jo lenger tid det tar å lage, jo bedre. Mye kjærlighet går inn i slikt. Syn, lukt og glede over gode smaker blir nesten overveldende. Når man, som meg, sliter med å holde vekta over 50 kilo, blir hver sunne kalori en liten skatt. Å spise for å overleve gjør maten veldig viktig. Det er ikke likegyldig hva jeg spiser, eller hvordan jeg tilbereder den. Jeg unner alle å se sånn på mat. Det endrer en slags likegyldighet som mange lider av.

Heldigvis har jeg søsken og annen familie som deler gleden ved å snakke om, tilberede og spise god mat. Min søster og jeg kan bruke en hel dag på slikt snakk, og slik gjøren og laden. Min bror blir overlykkelig over å spise mat tilberedt med kjærlighet, og min far lager det meste fra bunnen av.  Mine døtre ønsker seg mammas kokebok.

En stor glede er å se andres gode gjerninger. Når jeg hører om, leser om eller ser slikt på TV, renner tårer i strie strømmer. Det finnes så mange gode, snille, empatiske folk fylt av god vilje. Heldigvis finnes det mange av det slaget på toppolitisk nivå også. Støre, Hareide, Thorkildsen, Willoch. Kloke folk fylt av god vilje, og evne til å sette den gode vilje i system. Folk fylt av ansvarsfølelse og forståelse av egen makt.

Dette ble en litt annen type innlegg enn tidligere. Rått og røti om glede og sorg. Til slikt hører jo det som alle bloggere bruker litt tid på; dagens antrekk. Jo, altså: Sort silkenattkjole innkjøpt på Kastrup, og altfor stor sykehustruse egenhendig stjålet på Lillehammer sykehus. Trusa er muligens noe av det mest usexy man kan oppdrive. Men den er veldig, veldig praktisk!

Takk for meg!

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at jeg er dypt påvirket av budsjettforslaget til «De kalde». Det som provoserer enda mer er De kaldes forsvarstaler for kutt som gjelder de svakeste av de svakeste. Det er noe interessant som skjer når argumenter som virkelig ikke henger på greip, blir gjentatt igjen og igjen og igjen. De kalde opptrer på flotteste spalteplass og i beste sendetid. De er ulastelig antrukket, lett smilende og fine på håret. Ingen av dem bærer preg av å ha sovet dårlig, eller ellers være preget av samvittighet og skjult empati. De kalde har lagt frem et iskaldt budsjett, og de er stolte av det. Det står for det, og de forsøker å argumentere for det. Frp er dypt såret over at det er etablert en usann sannhet om at dette er et usosialt budsjett. De kalde er overrasket over at de blir oppfattet som kalde. Ta for eksempel kutt i barnetillegg for uføre, eller kutt i bilstøtteordning til rullestolbrukere. Svaret på begges utfordringer er å komme seg i jobb fortere enn svint. Hva sies egentlig her? Du er ikke ufør, det er noe du innbiller deg, og faktisk har klart å innbille NAV til å tro. Bare du begynner å jobbe så får du både penger og bil. Klarer du det ikke, får du skylde deg selv. Vi kan ihvertfall ikke hjelpe deg.

Gang på gang, dag for dag, time for time stiller De kalde, nybarberte og smilende opp i alle slags fora. De forsøker å etablere sannheter om unnasluntrere, latsabber og snyltere. De får det til!

Har jeg gjentatt begrepet «De kalde» nok ganger til at du godtar det som en sannhet?Kanskje til og med vil bruke det?

Mission accomplished.

For noen år siden var jeg på en konferanse i Danmark, i regi av Danske museer. Der hørte jeg en engelsk professor i økonomi snakke om hva som skilte de skandinaviske økonomier fra resten av verden. På svært interessant vis viste han oss noe som er både oppsiktsvekkende og selvfølgelig; han brukte begrepet tillit. Han mente at man kan forklare ca 20% av et lands vekst i økonomien med tillit. Tillit mellom befolkning og styresmakter. Tillit til at den skatten man betaler, ofte med glede(!), går til det store fellesskapet, og til gode formål. Folk flest har grunnleggende tillit til at den skatten man betaler blir godt disponert av både politikere og byråkrater. I motsatt fall, og i land med stor grad av korrupsjon og andre uhumskheter, er dette forholdet mellom befolkning og styresmakter basert på mistillit. Ingen tror at det som betales inn til fellesskapet blir brukt til alles beste. Man mistenker at skattepenger havner i enkeltpersoners lommer. Jeg var i Latvia for noen år siden og snakket med ei spansk jente som kunne fortelle meg om et gjennomkorrupt Latvia. Når man ble stoppet av politiet for ha kjørt for fort, valgte de aller fleste å betale politimannen direkte til ham, vel vitende om at det gikk i hans lomme, fremfor å betale bot til staten. Grunnleggende mistillit på mange plan her, altså. Et annet eksempel er selvsagt hvordan Hellas sliter med å få til en hvit økonomi i et land som har levd med den svarte økonomien siden tidenes morgen. Ingen stoler på at skatter og avgifter blir brukt til fellesskapets beste.

At vi er et folk med både tillit til hverandre og til de som styrer oss, kan belyses med tusenvis av eksempler. Jeg er ofte i Hardanger, og hver sommer dukker morellsalgboder opp som smakfulle paddehatter langs veien. De fleste av dem er ubemannet. De fleste av dem som gjør det på den måten, kan gå en hel sesong med svært få kurver stjålet. Grunnleggende tillit her altså, og penger spart (som enkel forklaring på økonomisk vekst). De pengene som er spart for morelldyrkeren er selvsagt de han slipper å betale en eventuell sommerjobbarbeidende student/skoleelev. Tillit lønner seg altså. Vi har også gode eksempler på at grunnleggende mistillit koster. Sikkerhetskontroll på flyplasser koster mye. Den er der fordi det i bunn ligger en grunnleggende mistillit til de reisende. Man antar i utgangspunktet at alle reisende er potensielle terrorister. Mistillit koster altså penger.

Vi bor  i et land der de aller fleste av oss har en grunnleggende og nærmest urokkelig tillit til at samfunnet vårt fungerer på sitt optimale. Vi tar det nærmest for gitt at de aller svakeste av oss blir tatt vare på fordi det finnes en god vilje på øverste hold. Jeg kan stole på at mine skattepenger blir brukt på riktig måte. Jeg skal egentlig slippe å drive veldedighet. Selv om vi gjerne gjør det i tillegg også.

Men så kommer det store spørsmålet: Når opphører denne tilliten? Er den så urokkelig og evigvarende som man kan ønske, når slik tillit er bygget opp over tiår – ja hundreår? Sakte men sikkert, stein på stein, har vi som samfunn lagt grunnlaget for at vi kan stole på hverandre, på styresmakter, på den gode solidariske vilje.

Så kommer dagens regjering med sin wrecking ball og knuser muren av tillit. Det skal heldigvis mer enn ett statsbudsjett til for å gjøre uopprettelig skade, men det er stor fare på ferde nå. Hos meg er iallefall en grunnleggende tillit i ferd med å slå sprekker. Det er den tilliten som handler om at de øverste makter handler på vegne av min gode vilje. Den som handler om at jeg vil at vårt samfunn skal ta godt vare på de svakeste. Jeg vil at trygghet og tillit skal råde. Jeg vil at de som trenger det skal kunne senke skuldre og leve livene sine så godt det går, selv med alle hindringer disse har i utgangspunktet. Jeg vil at asylbarn skal få mulighet til å komme seg i barnehage og bort fra asylmottakets klamme og ustimulerende hverdag. Jeg vil at en rullestolbrukende ufør skal kunne få mulighet til å ha bil, slik at hun kommer seg ut blant folk, får handlet og gjort viktige ærender på egenhånd. Jeg vil at gamle og syke skal kunne få nyte gode profesjonelle kulturopplevelser der de er. Jeg vil at enslige, uføre trebarnsmødre skal kunne sende barna sine i bursdager, feire jul, spise god og næringsrik mat. Jeg vil at uføre som har null arbeidsevne, skal kunne slå seg til ro med det og ikke føle seg mistenkeliggjort. Jeg vil! Jeg vil! Hører dere Høyrepolitikere, FRP-politikere, Venstrepolitikere og KrF-ere? Gi meg tilliten tilbake før det er for sent!

Vår nye regjering har lagt frem sitt første forslag til statsbudsjett. Dette sammenfaller med at jeg er syk, og midt i cellegiftbehandling.

Sammenfallet av å være alvorlig syk og å observere hvordan regjeringen gullbelegger veien mot et empatiløst samfunn med gulrøtter til de av oss som fra før av koser oss i pengebingen, og piskeslag til de av oss som allerede kaver på nederste nivået av maslows behovspyramide, har vekket skrivelyst og et inderlig ønske om å kunne formulere noe harmdirrende.

Jeg har vært politisk aktiv for noen år siden. Det gjorde godt og føltes som en god erfaring. Jeg var så heldig den gang å få stor mulighet til å være med å påvirke. Ansvarsfølelsen det ga meg var nesten overveldende. Jeg må nok si at jeg lurer på om en del av dagens politikere på den blå siden er seg dette ansvaret bevisst. Er de klar over hvor lett det er å rasere et velferdssamfunn? Det er ikke bare de små og store summene som kuttes, men argumentasjonen som følger med som gjør vondt. Det ligger en dårlig skjult mistillit i bunnen og dirrer og vil frem. Syke er egentlig skulkere, uføre er egentlig friske nok til å jobbe – de gidder bare ikke. Gamle trenger ingen profesjonell kulturopplevelse, de skal jo snart dø likevel, og kan klare seg godt med en falsk trall i ny og ne – avsunget samtidig med bleieskift og sårstell. Asylsøkende barn trenger ingen barnehageplass, vi vil ikke at de skal være her i utgangspunktet! Vi bruker heller pengene på å få dem ut av landet fortere enn svint. De rike vil vi motivere med mer, de fattige med mindre. Vi bryr oss ikke om klimaendringer og miljø eller bistandspolitikk, så lenge vi har det bra her i vår lille verden, får andre seile i egen sjø. Vi har på ingen måte ansvar for andre enn oss selv, og da kun de av oss som har det bra i utgangspunktet. Det er stygt, det er empatiløst, det er skremmende.  Heldigvis ser folk ut til å våkne. Egoisme har en pris, og den vil vi ikke betale. Vi SKAL ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv!