lillemors hjørne

Adventskalenderkonseptet har tatt helt og fullstendig av. Mine døtre på 23 og 20 er dypt indignerte, og innimellom småsure på sin mor. De får ikke adventskalender mer. Jeg er  ikke oppe til sent på natt og pakker inn 48 relativt dyre og relativt ubrukelige ting lenger. Jeg lot det fare. Lett valg i grunnen.  Nå har de i ren kalenderdesperasjon begynt å lage kalendere til hverandre. SÅ mye savner de denne merkelige forventningen hver desembermorgen liksom skal by på.

Jeg husker før i tida jeg! Med fare for å virke hønngammel og småbitter, altså, er det lett å dra frem fra glemselen hva JEG og min bror fikk servert som kalendermoro. ET BILDE! Annenhver dag fikk vi gleden av å åpne kalenderen med bilder i. Vi ble glade av det vi. Fattige, veloppdragne og lettunderholdte som vi var. Noen av de heldigste vi kjente, fikk kalendere bygget opp av sammenlimte fyrstikkesker med filt på. Inni eska kunne det ligge en ettøring, en kvart sjokolade eller en knapp! FOR en lykke. Eller de som var så heldige å få en plastikkfigur i luka! Hujedamej så heldige DE var!

EN kalender står spikret fast i minnet som en diger kalenderbauta. Den var heller ikke min, men min mye yngre lillesøster sin. Hun vant et vidunderlig eksemplar av arten på Steinermarkedet. Det var en kurv full av himmelske gleder. Kandissukkerbiter så store som istapper, og sukkertøystenger som fra en tegneseriefilm. Kandiserte epler, julemus og julenisser. Den var rett og slett smellvakker, full av godis og helt umulig å overgå. Den varte i årevis.

Hun har jommen forsøkt å skape balanse, Helene lillesøster. I fjor og i år har hun gitt MEG en utrolig flott lakriskalender. Heldige meg, som nyter av at dette konseptet har tatt helt av! Sånn kan det altså gå:)

Jeg er så heldig å komme fra den vakreste plassen på jord. Det er ikke bare jeg som sier det, Frode Grytten kaller Ystanes i Sørfjorden i Hardanger for den vakreste plassen på jord, i boka Bikubesong. Jeg er selvsagt helt enig.

Nede ved fjorden klamrer det seg fast et usedvanlig slitent hvitt hus. En svært grå utedo, og et rødt eldhus. Nede i fjæra ligger det en båt i et naust uten vegger og tak.

Båt uten naust

Forfallet rår, og minner om plassen er snart bare det; minner uten fysisk fotfeste.

Når jeg tenker på plassen er det først og fremst luktesansen som er fremtredende. Lukta av pærer, epler, plommer, moreller, rips og bringebær. Lukta av velbrukte laupar og DDT. Eimen av røyk og vaskemidler i eldhuset. Duften av krotakake og sirup i gangen. Den overveldende lukta av epler i eplekjelleren. Alt dette var lukt som satt i husene lenge etter at folk flytta derfra. Det er som om det kan fremkalles fortsatt, om man bare trekker inn luft nok. Nede ved sjøen lukter det innbilt nytjæret båt og så denne salte lukta av tare og tang. Å for et himmerrik for ei lita jente. Springe bakke opp og bakke ned. Studere blåklokker og svartsnegler, eplekart og løypestreng. Gode voksne på alle kanter, som lot oss i fred. Kaste seg på svøm når det var springflo.

Plukking og spising av frukt var en selvskreven syssel. Det umodne var best, syntes jeg, selv om magen ikke var helt enig. Da var det godt man hadde tidenes utedo. Timer kunne tilbringes der, nilesende på Dekorahposten som var kommet for mange år siden fra Amerika. Heller og steiner og tuer og tuster. Irrgrønt gress og blomster i alle farger. Blå himmel og deilig regn. Besto og besten. Tanter og onkler og fettere og kusiner i langande lei.

Joda. Vakrest på jord. Helt objektivt såklart!

Empati: ( fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv. Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppleve hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget (Wikipedia).

Empati er altså ingen enkel sak. Det må læres, det må jobbes med, det må sitte i ryggmargen. Det er slikt vi bør begynne å lære våre barn fra de er små. I tillegg til at vi skal gjøre våre barn trygge, selvsikre og staute, så bør målet om å gjøre dem empatiske følge hånd i hånd. Jeg er ikke så sikker på at dette er tilfelle rundt om i hytter og hus i det ganske land. Ting kan tyde på det. Økende grad av mobbing, helt ned i barnehagen kan være et stort faresignal, og selv om vi selvsagt skal sette inn tiltak både i barnehagen og i skolen, så er det som om vi glemmer foreldre og ansvar som bør ligge på noen skuldre der også. Kan det hende at vi er flere generasjoner som mangler empatiske evner? Dagens politiske virkelighet her i landet, med et statsbudsjett som åpenbart lider av mangel på empati, kan tyde på at det er enkelte av oss som ikke evner  å sette seg inn i andres livssituasjon eller følelsesliv. Det er skremmende å se for seg et empatiløst samfunn. Når barn blir oppdratt i dag, er mye vekt lagt på å gi dem litt for store egoer. De blir vartet opp som små prinser og prinsesser, de blir beskyttet og polstret og pakket inn i bomull. De skal verges mot alt som er vondt, eller som kan gi dem livserfaring. Fuggeli er opptatt av dette, og det er jeg også. Hva skjer med et menneske når det ikke har opplevd en døyt før det er 18? Ikke et eneste skrubbsår, ikke en vond tanke fløyet deres vei?Kan et slikt menneske overhode sette seg inn i andres eventuelle ulykke? I vår litt misforståtte gode vilje og ønske om alt vel for våre prinser og prinsesser beskytter vi dem mot selve livet, og evnen til å tåle, og til å forstå hva andre eventuelt må tåle. Det er en farlig vei. Det er vårt ansvar som foreldre å velge å gå en annen. Før det er for sent.

Jeg er så heldig å ha venner. Gode venner, av typen livreddere. Du vet, de som virkelig gjør en forskjell i livet ditt. Jeg har flere slike. Ikke mange, men flere. Når man blir alvorlig syk merker man godt hva det betyr å ha venner. Venner som ikke tillot at jeg ga opp på et tidspunkt da jeg nesten trodde jeg skulle dø. Venner som gir kjærlighet og omsorg. Det kreves litt av meg også i en sånn situasjon. Som venn må man tørre å ta imot. Når venner vil hjelpe, har jeg lett for å vegre meg for å ta imot. Av en eller annen dustete grunn skal jeg klare meg selv, og kun ta imot fra de aller nærmeste. Det har jeg måttet jobbe med, og må jobbe med fortsatt. Jeg må ta imot. Det er sånn vennskap fungerer – man må kunne både gi og ta. Jeg er nå i en fase der jeg nesten kun kan ta  imot. Men så er det kanskje å gi det også. Ta imot hjelp, ta imot råd, ta imot omsorg og kjærlighet. Det krever at man åpner seg for slikt. Jeg klarer det mer og mer, og det er en vidunderlig reise mot en varmere tilværelse.

Jeg har ikke vært så lett å forholde seg til i denne perioden. Jeg synes det tidvis er vanskelig med besøk når jeg ikke føler meg i toppform, men heldigvis gir ikke venner seg. De er der fordet, og noen insisterer heldigvis, og trenger seg på. Vidunderlig.

Jeg føler meg priviligert og glad. På samme tid vil jeg så gjerne gi tilbake. Når jeg orker, skal jeg. For tiden må det bli alternative tilbakegivinger. Ved å fortelle mine venner hvor gode, flinke og flotte de er. Det er en vidunderlig kjærlig dynamikk i godt vennskap når det settes i sving.

Takk, vennene mine, dere vet hvem dere er!

Jeg vil slå et slag for radioen. Den gode gammeldagse radioen. Eller er den ikke så gammeldags lenger, kanskje?

I barndommen var det rett og slett det magiske klokkeslettet fem på lørdag ettermiddag som gjaldt. Gjennomvåte, gjørmete og skrubbsultne ble vi ropt inn over det ganske land. Nå begynner barnetimen på radio! Vi var ikke vanskelige å be. Vi pilte inn, og benket oss rundt radioen. Lørdagsgodteposen var selvskreven den også. Så lød en velkjent kjenningsmelodi, «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, trallala for store og små». Med det gikk teppet opp og vi var i fantasiland i en time. Lykke, og noe helt annet enn barne-TV.

I dag er radio viktigere for meg enn noensinne. Jeg våkner til P2-s nyhetsmorgen, og så går det slag i slag. På kveld og natt er det podcaster som gjelder. Tusvik og Tønne, Lunsj, Misjonen, Dagsnytt 18 og selveste rosinen i pølsa: Radioresepsjonen, med radiogeniene Steinar, Tore og Bjarte. De har blitt noen av mine beste venner, føles det som, der de deler med seg av smått og stort, alltid med en humoristisk snert som får meg til å både smile, humre og le.

Julegaveønske er såklart en DABpluss-radio. Jeg har på ingen måte tenkt å sakke akterut på radiofronten, og selv om jeg ikke akkurat satt klistret til radioen da papsen MÅTTE høre på folkemusikkhalvtimen og landbruksnytt, så ga han på en måte kimen til en radiobegeistring uten sidestykke. Takk for det!

Når jeg nå en gang driver og rusler i barndommens rike, så dukker det stadig opp noen voksne som skinner ekstra i minnet. De voksne som SÅ meg på sin spesielle måte. Jeg var heldig å ha en vidunderlig barndom. Jeg var passet godt på, men jeg fikk også en god porsjon frihet. Jeg hadde faste, trygge rammer og i tillegg mulighet for stor og raus radius hva angikk hva, hvor og med hvem jeg lekte. Jeg kunne være ute hele dagen, kun avbrutt av hastige måltidsinntak i løpet av dagen. Jeg slapp barnehage, selv om både mamma og pappa jobbet full tid. Det var alltid noen gode voksne som passet på meg. Jeg var så heldig å ha en stor familie. Min far var nestyngst av sju søsken, og samtlige av disse onkler og tanter var og ER varme, trygge, gode og føltes det som; ekstra snille med meg. De var nok sånn med alle nieser og nevøer. Jeg hadde verdens fineste besteforeldre. Sarah Dagmar i Bergen var trill rund. Bittelita og full av latter og selvironi. Hun laget verdens beste kakao, og himmelsk mat. På kjøkkenet hennes kravlet og krøp det både hummer og krabber på gulvet før middag. Nyfisket ål og fersk, fersk fisk i bøtter og spann. Det var raus og varm overflod. Bestefar Sigurd Adolf(!) jobbet på Hansa og hadde alltid en kasse brus på lur. Når vi var på besøk, våknet vi alltid av en liten tallerken med oppskåret frukt på nattbordet. Så var det besten og besto på Ystanes. Der var det en annen grunntone, men jeg fikk alltid følelsen av å være spesiell når vi var der. Besto var ikke en sånn man satt på fanget til, men hun hadde en eksepsjonell humor og en lun klokskap som liksom omfavnet meg. Vaflene hennes var utenomjordiske. Vi spilte mattis og femlarakkar som om det stod om livet. Lykkeligst var hun om vi spilte amerikaner. Hun hørte dårlig, men var i tilleg ekstra observant. Hun var rett og slett spennende.

Etterhvert ble jeg større og begynte på skolen. Lærer Martha var den første. Hun var streng og mild på samme tid. Vi tørstet etter oppmerksomhet fra henne, og hun delte den ut i passe porsjoner. Lykken var å få lov til å leie henne i friminuttene. Et lite fortrolig barnehjerte banket ekstra hardt da. Jeg var godt forspent med gode lærere, heldigvis, men noen sitter i minnet ekstra sterkt. En av dem var en vikar som vi hadde i kanskje en uke eller to. Godeste Dag. Han så tvers igjennom oss, ihvertfall meg. Han så og bekreftet og var nysgjerrig. Den dag i dag tenker jeg på hvor viktig han var. Vi skrev brev til hverandre i mange år etterpå. Fineste Dag. Jeg tror ikke jeg har fått sagt hvor viktig han var. Så tenker jeg da – når var jeg en sånn voksen for noen. Med skam og melde har jeg kanskje aldri vært det, annet enn for egne barn, og kanskje godeste lillesøster Helene. Jeg burde ha vært det, med alle de gode forbildene. Hva med deg?

Et gammelt munnhell sier at det skal en hel landsby til for å oppdra et barn. Vel, for mitt vedkommende lærte jeg italiensk ved hjelp av en hel landsby. Landsbyen heter Dro, og ligger i Nord-Italia, noen kilometer nord for Gardasjøen. Jeg hadde funnet meg italiensk kjæreste, må vite. Jeg var 17 og pur ung på alle vis. Etter å ha møtt ham den sommeren jeg fylte 16, reiste jeg ned igjen sommeren etter. Da bodde jeg hjemme hos ham og hans mor.

Vi var enormt forelsket, og helt ute av stand til å kommunisere med annet enn kroppsspråk og varme blikk. Hans mor hadde tydeligvis alliert seg med samtlige av byens innbyggere, for hun sendte meg stadig ut for å handle inn til dagens store måltid; pranzoen. Jeg ble sendt ut med en handleliste som var både lang og uforståelig. Jeg skulle ha brød, ost, kjøtt, grønsaker og vin. Alt i egen butikk, det fantes ikke et snev av supermarked noe sted. Dette var på slutten av 70-tallet. Da jeg kom til piazzaen, ble jeg fort ropt bort til en onkel, en nabo eller en venn av familien min. Jeg ble skjenket vin, og så gikk vi gjennom handlelisten. Jeg ble hjulpet avgårde med massevis av oppmuntrende ord som jeg ikke forsto. Først var det bakeren. Jeg stotret frem bestillingen, de lo og klemte, klappet eller gren på nesen, helt til jeg hadde uttalt det hele på perfekt vis. Så var det ostebutikken. De sto klar. Ryktet hadde gått, nå kommer hun hit. En hel hurv med velmenende mennesker ropte Asiago i kor. Med vekt på ien. AsIago, no? Ny runde med klapp og klem og høylydt latter. Så var det kjøtt og vin og grønnsaker. Dette tok tid, må vite. Særlig når jeg alltid måtte avrunde med nok et glass på piazzabaren. Jeg sjanglet lykkelig hjem, med hendene fulle av pranzo og hodet fullt av AsIago. Hvis du noen gang får mulighet til å lære språk på den måten, grip sjansen begjærlig. Det var pedagogikk av beste sort!

Dro. Piazzaen foran kirka.

Da jeg flyttet inn her jeg bor nå, sa de jeg kjøpte av at jeg måtte passe meg for naboen min: «han bryr seg med alt», sa de. Jeg tok imot råd, og fikk fort erfare, at ja, Nils den Gode bryr seg med og om alt og alle. Ikke skjønner jeg hvordan de kunne ta så feil av et menneske, et så godt menneske. For Nils er den perfekte nabo. Han er av den typen menneske som yter stor omsorg i stort monn. Hans radius er så mye større enn den private sfære. Han planter, raker, måker, klipper, stusser, maler, pusser og gjør at det  skinner og glitrer rundt oss. Når vår og sommer kommer, blomstrer det fra mai til september. Få borettslag har så gjennomarbeidet uteområde. Han vet alt som er å vite om oss alle. Han hjelper og bistår, snakker og trøster, lytter og gir råd. Han er en slags sjelelig vaktmester. Han er av de gode, ranke, fine. En dag jeg skulle forbi ham og hans nabokumpan, var de ganske høylytte og misfornøyde i tonen. Det var før jeg hadde blitt kjent med dem. Da jeg hørte ord som skatt, og betaling og usj og isj, var jeg helt sikker på at nå måtte jeg stålsette meg for en tirade om at de hadde betalt for mye skatt i alle år, og hva hadde de vel fått igjen for det? Husk at jeg ikke kjente dem, og husk at jeg er altfor forutinntatt noen ganger. Full av fordommer som jeg er, mot menn langt over middagshøyden og godt inn i kveldsmatsolnedgangen. Jeg gikk forbi og stoppet opp, bare for å få bekreftet mine mistanker om skattemisnøye og ungdommen nå til dags.  Når de så lurte på om jeg ikke var enig i at folk som klagde på skatten var noen forbaska svin, og de burde bli kjølhalt og rullet i tjære og fjær. Var det ikke sånn at samfunnet fungerer perfekt på grunn av at vi er så gode på å betale skatt, og kom ikke disse svina til å måtte nyte godt av det offentlige en dag? Og hadde de ikke allerede nytt godt av alt det som felleskapet har å by på? Det frådet om munnene deres og de hyttet både hit og dit med trevlete never. Jeg nikket stumt, skammet meg dypt og inderlig, og ble på samme tid så inderlig glad og rørt. Så feil tok jeg altså, og så feil tok gamlenaboen til Nils den Gode. Det er så fint å ta feil, når feil blir så riktig!

Mobbing har vel alltid vært der. Vi har alle enten følt det på kroppen selv, vært en mobber, eller en stilltiende medspiller. Hvor mange av oss har talt mobberene midt i mot, egentlig? Hvor mange har tatt ansvar og blandet oss i? Som barn, ungdom og voksne? Teoretisk og prinsipielt er vi alle på mobbeofferts side, men når det kommer til handling er vi feige, unnvikende og konfliktsky. Derfor er det riktig og viktig at fokus nå skal settes på mobberne. Selv om det blir vanskelig, vet vi alle at det er noen som står i fremste rekke, det er alltid en eller to som starter det hele, og som får andre med seg. Slike mennesker må stilles til ansvar, og kjenne på konsekvenser. Svart/hvitt er det dog ikke. Ofte er mobbing et tegn på egen usikkerhet og speiler sannsynligvis en vond virkelighet hos selve mobberen. Mobberen har kanskje foreldre eller andre voksne rundt seg som har lært bort denne grusomme aktiviteten. Mobberen er selv sjelden et harmonisk menneske, men å forstå slikt krever velutviklede empatiske evner. Setter vi empati i høysetet når vi oppdrar våre barn?

Hvis vi løfter blikket litt, og ser på hvordan de øverste i vårt samfunn oppfører seg mot svake, syke, ressurssvake mennesker, hva ser vi da? Kan vi øyne en slags tillatelse fra øverste hold? Kan vi ta det som et signal på at det er ok å mobbe noen, når vi ser hvordan enkelte politikere faktisk mobber svake grupper i samfunnet vårt. Regjeringens forslag til statsbudsjett er et slags mobbemanifest, etter min mening. Her gjelder de sterkestes rett. Implisitt, og innimellom ganske eksplisitt, ligger beskyldninger om syke og uføre som unnasluntrende latsabber som ikke kommer seg opp om morgenen. Spark de som ligger nede – feel free – sier forslaget.

Forskjellen er at politikere skal gjenvelges, mens mobberen på skolen ikke trenger annet enn klakkører og folk som snur seg bort når urett begås.

Vi må bannlyse begge deler. Ta mobberen, og ta politikeren som sparker de som ligger nede! Det er mitt ansvar, og like mye ditt. Det bør ikke være så vanskelig å være god og empatisk. Eller?

geit med melk

Jeg er proppfull av barndomsminner. Jeg tror også at når man vet at man har begrenset tid igjen å leve, kommer slikt tettere og sterkere på.  De sterke følelsene som ofte preger barndomsminner kan lett hentes opp og smakes på. Bare ordet smak bringer på banen minst ti minner av ulik karakter. Jeg var ei kresen lita jente. Lite bortskjemt som jeg var, måtte jeg, tross sterke smaksløker og forfinet gane, spise det som stod på bordet. Her nyttet hverken gråt eller bønn. Ned skulle det, uansett. Det tok mange år som voksen før jeg orket å spise erter.

Den sterkeste, vondeste og rareste smaksopplevelsen i barndommen handler om geitemelk. Varm geitemelk. Grønnblå, varm geitemelk med snerk. Jada. Det var melka si. Jeg var på ferie med grandtante Åse  og grandonkel Erling. Varme, flotte folk. Vi reiste i en folkevognbuss som vi av og til sov i. Vi var i Valdres, på besøk hos noen fjerne slektninger. Det var laft, og brunt og ildsted mitt på gulvet. Det var gårdstun, høner, sauer og geiter. Det var uforståelig dialekt og skrukkete fjes. Det var skummelttrygt.

Skrukkekona på gården var ikledd stakk og skaut. Jeg vet jeg høres gammel ut når jeg bringer dette minnet på banen, men vi snakker tidlig 70-tall. Midt i kaffeservering og anekdoteskravl, la fjøskjerringa om dialekten sin og anstrengte seg på tilgjort bokmål: » nå skal veslejenta få smake på noe veldig godt!» Jeg var umiddelbart full av forventning og håp om at det var godteri som skulle komme min vei. Njei, skjønte jeg fort, det var nok kakao. Med bestemors kakao friskt i minne, gledet jeg meg. Da det varme kruset ble strakt mot meg, drakk jeg begjærlig en stor slurk…

Veloppdratt som jeg var, raste tusen tanker inni meg. Dette var rett og slett grusomt. Nedi koppen luktet det geiteull og geitebæsj. Varmen på den blågrønne væsken var av typen kroppstemperatur, og betød at geita var splitter nymelket. Dette syntes de voksne var helt fantastisk. Mens de satt og ordgøt om hvor flott det var å kunne hente melken direkte fra jura,  satt jeg og holdt på å dø av vond lukt og smak. Jeg vet ikke om jeg klarte å smile tappert. Det virket ihvertfall som om de ikke forstod hvordan jeg hadde det, men fortsatt mente jeg var verdens heldigste jente som fikk fersk geitemelk i koppen.

Etterhvert som melka kjølnet, stivnet snerken mer og mer. Jeg fant fort ut at kald snerkete geitemelk faktisk smakte verre enn den varme typen. Hvor var kjellerlemmen, hvor kunne jeg gjøre av meg? Hvem kunne gjøre slutt på pinen? Heldigvis kom oppbruddets time etter endeløs skravl og nøding. Jeg var fri! Smaken av det blågrønne kjenner jeg enda hvis jeg prøver. Jeg prøver ikke.